Anders Nordanger (43)

«Skal du ikke på jobben, pappa?» Eldstemann, Martin, spør på veien ut av døra. Han rekker neppe å høre svaret. «Nei, jeg er permitert», svarer jeg. Sannsynligvis vet han ikke hva det er, men jeg skal ikke på jobben hverken i dag eller den neste måneden.

Hammern bygg har slitt med å få oppdrag de siste månedene. Firmaet har spesialisert seg på rehabilitering og vedlikehold. Høye renter, skyhøy strømpris og prisøkning på alt annet gjør at folk tenker seg om før de setter i gang med store prosjekter. Det er hard konkurranse fra underbetalte polakker og andre utlendinger, og det gjør meg skikkelig sint.

Jeg heller en kopp fra trakteren. Jeg setter meg ved bordet og ser ut av vinduet. Ved siden av meg ligger Lara, ei schæfertispe på fem år. Hun løfter hodet og ser på meg med brune, varme øyne. Hun er utrolig sensitiv og har for lengst skjønt at jeg ikke har det bra. Jeg klør henne litt i nakken og sier at i dag kan vi to gå en lang tur rundt Rindevannet. Halen går og selv om Lara vet at hun ikke får lov piper hun litt av ren iver. Jaja, tenker jeg, så ivrig, så tillitsfull og så lite som skal til for at en hund blir glad.

Vi bor i en enebolig på Kløfta. Vi er Martin på 13, Mie på 9, kona mi Hanne, Lara og jeg. Hanne jobber som toller på Gardermoen. Jeg er bekymret over økonomien og grubler og grubler på hvordan vi skal få det til å gå rundt i permisjonstiden. Hanne er derimot mye mer optimistisk. Hun er østfolding og sier: «det går sæ te, se».

Snekring har vært min greie fra jeg var veldig liten. Farfar var møbelsnekker og han lot meg få holde på med verktøyet sitt. «Ein farfar i livet skull’ alle ha», synger Odd Nordståga. Jeg hadde en sånn farfar. Han var uføretrygdet på grunn av en løsemiddelskade, og han hadde tid til meg. Masse tid og han elsket den lærenemme gutten som synes snekring var det aller fineste i livet. Den dagen jeg fikk svennebrevet var farfar stolt. Mye stoltere enn meg. Han gikk dessverre bort for ti år siden. Han ligger på en minnelund, og jeg drar dit nesten hver måned for å stoppe opp litt og tenke på alt det fine vi hadde sammen. Farfar var enkemann i over 25 år, og derfor husker jeg ikke farmor like godt.

Jeg ble ikke møbelsnekker slik farfar var. Møbelsnekring er imidlertid hobbyen min, og jeg har laget nesten alle møblene vi har i huset. Det jeg selv er aller mest stolt av er et skatoll jeg ble ferdig med som attenåring. Skatollet er laget i massiv eik. Det har seks skuffer og to hemmelige rom. Øverst og på sidene har jeg skåret ut mønstre, og jeg har laget alle håndtak og låsen selv. Farfar kjente en smed og han lærte meg mye. Jeg får låne smia hans når jeg vil, og det vil jeg ganske ofte. Oliver smed er nesten nitti år gammel nå og bor helt aleine på en gård i nærheten av Tangen. Han er en tøffing og selv om jeg kanskje synes han burde la være, kjører han fortsatt bil.

Jeg har meldt meg som arbeidssøker. Det er et krav for å få dagpenger. Men dagpengene blir mindre enn ordinær lønn, og jeg er som sagt bekymret. Jeg kan ta på meg mindre jobber, kanskje. Hvis jeg ikke tar feil har jeg lov til å tjene 6000 kroner pr. husstand uten å måtte betale skatt. Kan jo hende at jeg kan få noen sånne oppdrag. Eller, kanskje jeg kan lage noen møbler som jeg kan selge? Vet ikke, jeg, akkurat nå er jeg litt deppa. Hva skjer dersom jeg får et jobbtilbud, for eksempel som lagermedarbeider eller selger. Må jeg ta den jobben, da? Det vil garantert bli bedre tider, og jeg vil jobbe i Hammern bygg. Jeg trives der og har gode kollegaer.

Ofte har jeg angret på at jeg ikke gikk videre og tok mesterbrev eller videreutdannet meg som ingeniør. Problemet var, eller er, at jeg har dysleksi og dyskalkuli. Lydbøker har jeg foreløpig ikke klart å få helt dreisen på. Jeg koser meg ofte med spenningsbøker på lange bilturer. Men faglitteratur har jeg problemer med å lære fra. Jeg bare faller ut, liksom. Men den permitteringen har fått meg til å tenke. Jeg er 43 år, og kanskje det ikke er for seint å ta videreutdanning. Jeg kjenner andre med dysleksi som er sjefer og har en lang utdannelse. Jeg må vel også kunne lære fra lydbøker, og tross alt kan jeg jo lese. Jeg leser bare fryktelig sakte, må lese setninger og ord flere ganger og jeg blir veldig sliten. Tror det er en del regning du må gjennom for å ta mesterbrev eller annen videreutdanning. Det skremmer meg.

Dysleksien har nok preget meg mer enn det jeg har hatt mot til å tenke gjennom. På skolen gikk det ikke veldig bra. Jeg ble mobbet. Ikke fysisk mobbet, men alle kommentarene jeg fikk slengt etter meg var mobbing det også. Det var alt fra And-æsj til tulling, idiot og lese-lusa. Heldigvis for meg var jeg god i fotball, så jeg ble alltid valgt ut når gutta skulle velge lag. På banen var jeg god til å lese, lese spillet og jeg var en av de som oftest fikk ballen i mål.

NAV har ulike tiltak for jobbsøkere. Tror de har noe som heter jobbveiledere, eller kanskje det er private aktører som driver med sånt? Jeg er helt kompetanseløs, og kanskje jobbveiledning bare er til ungdommer uten utdannelse. Får vel prøve å finne ut av det, og kanskje jeg krisemaksimerer litt mye. Jeg er snekker og det vil vel alltid være behov for snekkere. Det at markedet er litt tøft nå gjør vel at det blir etterslep og større behov seinere. Men, jeg skal ta kontakt med NAV for å sjekke om det er noen tilbud jeg kan ha nytte av. Så får vi se, kanskje jeg er voksen nok og tøff nok til å videreutdanne meg, enten det blir ved siden av jobb eller på heltid. Det siste har ikke familien økonomi til, så realistisk sett er det vel utdanning parallelt med jobb som blir aktuelt.

Martin er like ivrig som jeg var med ball. Han har derimot satsa på håndball. Mie har fulgt i Martins fotspor, og jeg er trener for laget hennes. Nesten alle helger tilbringes i hallen, enten som trener eller for å gjøre det vi foreldre må gjøre for å få klubben til å gå rundt (betjene kiosken, vaske, holde orden på utstyr og så videre). Hallen trenger vedlikehold, og nå som jeg har mer ledig tid kan jeg kanskje tilby meg å ta i et ekstra tak. Men, det blir det ikke penger av, og jeg må jo ha penger. Lån på huset, lån på begge bilene våre, treningsavgifter, mat, klær, … Vi fikk det så vidt til å gå rundt med full lønn. Jeg klarer ikke å være passiv og tenke at «det går sæ te, se». Jeg vil gjøre noe aktivt, jeg vil det, men akkurat nå er jeg deppa og har ikke piffen til å få ut fingeren.