Anton Olsen (90)

Jentene er så snille. Jeg vil likevel ikke være her på Saga Helsehus. Det er nesten bare jenter som jobber her. Noen er mørke i huden og jeg skjønner ikke så godt hva de sier. Jeg vil hjem og pusle i hagen og røyke makrell. Kommer jeg ut herfra eller er dette siste stasjon? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her. Orker ikke spise, selv om pleierne sier at jeg dør hvis jeg ikke spiser.

Jeg var åtte år gammel da krigen kom til Norge. Pappa var sentral i Milorg i Fredrikstad, og etter krigen var mange av motstandsmennene, blant annet Lars Aker og Olav Pedersen, ofte hjemme hos oss. Det var en episode de snakket om mange ganger: våpenslippet på Trestikkmyra den 26. februar 1945. To bombefly kom lavt inn over bakken i stummende mørket og lys ble tent på myra. Tyskerne hadde vaktposter bare noen kilometer unna. I alt 30 containere ble droppet, og hele natta gikk med til å skjule de i en hule. Våpnene ble fraktet til Fredrikstad etter hvert, men heldigvis ble ikke krigen avsluttet med blodige kamper.

Jeg husker godt at pappa plutselig måtte ut eller var borte noen dager uten at han fortalte hvorfor. Det jeg husker aller best er likevel at Gestapo dundret på døra en natt i 1943. De skulle ha tak i pappa, men han var heldigvis ikke hjemme. Etter den episoden var pappa veldig forsiktig, men tyskerne kom ikke tilbake og pappa flyktet ikke til Sverige. Matmangel og flyalarm er andre minner jeg har fra krigen.

Vi bodde på Gressvik. Etter krigen bygde vi hytte i Stensvik. Pappa og jeg fraktet materialer på en kjelke, og turen fra Gressvik var ganske drøy. Tipper det er ca. fem kilometer. Hytta hadde to soverom, kjøkken, stue og en liten gang. Seinere bygde vi på et rom til og etter hvert også et anneks. Hytta fikk navnet Kveldsro, og der var familien vår hver sommer. Jeg har alltid vært glad i sjøen, og hytta har alltid vært det beste stedet i verden for meg. Der puslet jeg med så mangt, og aller best var fisketurene i den lille båten med tre hesters motor. Det hendte jeg måtte legge «pikken i panna», beklager men det er et Østfold-uttrykk hvis du ikke får fisk. Som regel ble det imidlertid både torsk, flyndre og hvitting. Finnes det noe bedre enn nystekt hvitting på kaka med litt sukker på? Kake er brødskive, godkake er det mange kaller kake, så er det sagt.

Jeg dro på sjøen da jeg var nitten år. Det ble i alt seks år på utland. Jeg fikk se mange eksotiske land og oppleve mye. Samholdet blant mannskapet var fint, og jeg stortrivdes. Planen var å ta utdannelse som maskinist, men sånn ble det ikke. Jeg ble dreier og landkrabbe. Det var enkelt å få jobb og jeg startet på Fredrikstad Mekaniske Verksted. Fredrikstad Mekk laget tankskip med overbygning, navigasjonsbro midtskips og en skorstein akterut. Båtene ble kalt Texaco-tankere og var mellom 166 og 188 meter lange. Den båten jeg husker best het Tank Rex og hadde en dødvekt på 50000 tonn. Tank Rex var 228,5 meter lang og hun hadde to 8-sylindrede Götaverken/FMV dieselmotorer. Når en båt var ferdig feiret vi med øl og sigar, og det var alltid sjefen som rev i.

To av barna mine måtte begynne på en spesialskole i Oslo. Det var en ganske tung dag for meg da jeg leverte inn nøkkelen til verkstedet mitt i Fredrikstad. Heldigvis hadde jeg fått en jobb i Oslo. Nå skulle jeg ikke bygge båt, men lage alskens deler på Norsk Viftefabrikk. Blant annet laget jeg deler til F16, og akkurat det er jeg ganske stolt av. Arbeidet måtte være ekstremt nøyaktig, og det var kun jeg i hele Norge som fikk lov til å lage disse delene. Norsk Viftefabrikk byttet navn etter hvert, men jeg ble værende helt til jeg ble pensjonist.

Da vi kom til Oslo flyttet vi inn i en gammel bygård med felles do på gangen. Det var vanskelig å få leilighet i byen. Vi hadde ikke «botid». Det var en ordning som ble innført i Oslo i 1969, og som varte til 1981. Du måtte ha bodd i Oslo i et visst antall år for å kunne kjøpe en kommunal bolig, eller for å få lån fra kommunen til å kjøpe en privat bolig. Botiden varierte fra tre til ti år, avhengig av boligtype og størrelse. På grunn av barna fikk vi ordnet en leilighet på Vestli etter litt over ett år. Leiligheten hadde fire fine soverom, to bad, stor stue, romslig kjøkken og et vaskerom. Det var som å komme til himmelen. Skogen lå rett utenfor og barna kunne gå på ski, ake, leke i skogen og alt var trygt og bilfritt. Ungene forlot redet etter hvert og leiligheten ble i største laget for Ruth og meg. Vi flyttet til en liten hybel i huset til eldstemann. Helt fram til jeg ble syk var vi uansett nesten ikke hjemme.

De femten første åra av pensjonisttilværelsen var flotte. Formen var helt super, og jeg fikk være mye på hytta. En periode var vi på hytta hele sommeren og i syden tre måneder om vinteren. Jeg likte å gå turer i skogen, og jeg plukket bær og sopp. Kantarellstedene mine stelte jeg godt, og jeg dekket til med granbar så ingen andre skulle finne delikatessene. Stekt kantarell på kaka er jo nesten like godt som hvitting med sukker på.

Da jeg var 82 år gammel tisset jeg blod en dag. Jeg ble redd og dro til fastlegen. Han sendte meg videre til undersøkelser, og det var prostatakreft. Behandlingen fungerte fint, lenge. Kreften kunne ikke fjernes, og etter hvert ble det spredning. Jeg var i fin form i mange år, og jeg hadde ikke vondt. For tre år siden måtte jeg begynne med urinpose. Det er veldig upraktisk, men er jo til å leve med. Formen ble imidlertid litt dårligere uke for uke. Innleggelsene på Rikshospitalet og Radiumhospitalet ble hyppigere. En kreftsykepleier hjalp meg med sårstell og blærekateter når jeg var hjemme. Etter et sykehusopphold skulle jeg på helsehus, ikke der jeg er nå, og det endte med at jeg fikk et panikkanfall. Jeg klarte ikke å snu meg og ingen kom selv om jeg dro i snora og skreik. Det var grusomt, og jeg kom hjem igjen. Det gikk ikke, for den flotte kona mi er heller ingen ungdom, og hun er ikke så sprek hun heller. Ny tur til helsehuset, men altså et annet.

Her på Saga er det godt å være. Jeg skjønner det ikke helt, men innimellom tenker jeg at det er i denne fremmede senga jeg ikke våkner en dag. Andre ganger håper jeg at jeg skal få oppleve en sommer til. Jeg skal sitte i hagen og grille. Jeg skal få meg en fisketur, og jeg skal spise hvitting med litt sukker på.