Eva Tiller (24)

Jeg åpner øynene. Alt er hvitt. Vegger, tak, laken. Jeg kjenner en murrende smerte i hodet, nesten som dagen derpå. Prøver å løfte hånden, men den er festet med ledninger til en maskin som piper. Hva har skjedd? Hvor er jeg?

Jeg kjørte bil. Det var mørkt og vindusviskerne gikk for fullt. Jeg så et glimt av noe i veikanten, kanskje et dyr. Jeg svingte unna, men mistet kontrollen. Det smalt, glass som knuste, metall som bøyde seg. Så ble det svart.

Jeg er på et sykehus. Det er ingen andre i rommet. Bare jeg og den maskinen. Klump i magen. Hvor alvorlig er jeg skadet? Hvor lenge har jeg vært her? Er det noen som vet at jeg er her?

Jeg prøver å bevege på beina, men det er noe veldig galt. Jeg løfter hodet litt og ser ned. Det grøsser i meg. Beina er borte. Det er bare to korte bandasjerte stumper som stikker ut fra hoftene. Jeg kjenner en bølge av panikk, sjokk, vantro. Dette kan ikke være sant. Dette kan ikke være meg.

Jeg var ikke aleine. En sykepleier var bare på toalettet for å hente et eller annet. Mamma og pappa var også på sykehuset, men sånn husker jeg altså de første sekundene etter at jeg våkna.

Det er to år siden ulykken. Mange ting går bedre. Beina er vekk, og det kan alle se. Tankene jeg sliter med er derimot usynlige. De destruktive tankene som kommer kastet på meg. De gangene jeg bare vil grine eller dø. De fæle tankene som kommer sjeldnere nå, men som plutselig overskygger alt.

Nettene er verst. Jeg sliter fortsatt med at det ikke er mulig å ligge på den samme måten som før. Det er vanskelig å sovne. Fantomsmertene i beina holder meg våken, og sovemedisin blir løsningen minst en gang i uka. Smertene i stumpene har blitt mindre. På dagtid går det bra. Nettene kan derimot være mer smertefulle. Det å komme seg fra rullestolen til senga og motsatt er fortsatt krevende for meg fordi den venstre hånda også fikk store skader i ulykken. Den kan for eksempel ikke brukes for å skrive på et tastatur, så når jeg bruker Mac må alt gjøres med høyre hånd. Heldigvis har jeg ikke smerter i den skadde hånda. Jeg har forresten lært meg å bruke mye prating til datamaskinen, både for å diktere og gjøre andre ting.

Oppholdet på Sunnås sykehus var uerstattelig. Der møtte jeg andre mennesker med funksjonshindringer og der lærte jeg å mestre mange ting. Jeg skrev dagbok, og her er et lite utdrag:

Jeg ser på den hvite døra med det røde skiltet. Det er toalettet. Jeg skal dit. Jeg skal klare det. Jeg skal flytte meg fra rullestolen til doen uten hjelp. Det er målet for i dag. Det er målet for livet mitt. Å klare meg selv. Å være selvstendig. Å ikke være avhengig av noen.

Jeg er redd. Svetten renner nedover ryggen og hjertet dunker. Jeg kjenner at stumpene verker. De er så korte. Så ubrukelige. Jeg har ikke proteser. Jeg kan ikke gå. Jeg kan bare sitte. Sitte i rullestolen. Sitte og se på verden. Sitte og se på livet.

Jeg hører stemmen til fysioterapeuten. Hun heter Hanne. Hun er snill, tålmodig og optimistisk. Hun sier at jeg kan klare det og at jeg er sterk og modig. Hun sier at jeg må prøve. Hun sier at hun er her for meg. Hun sier at hun skal passe på meg så jeg ikke faller i gulvet eller detter ned i doen. Jeg tenker at hun gjør så godt hun kan. Jeg tenker at den optimismen hennes er påklistra og profesjonell.

Innerst inne vet jeg jo at hun har rett. Jeg vet at jeg må prøve. Jeg vet at jeg må øve. Jeg vet at jeg må trene. Jeg vet at jeg må lære. Jeg vet at jeg må leve. Jeg vet at jeg må overleve. Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg ... Men jeg er redd.

Jeg griper tak i håndtaket på rullestolen. Jeg puster dypt og teller til tre. Jeg løfter meg opp. Jeg svinger meg over og lander på toalettsetet. Jeg gjør det. Jeg klarer det. Jeg jubler inni meg. Jeg smiler til Hanne. Hun smiler tilbake. Denne gangen gikk det bedre enn forrige gang. Da sklei jeg ned i doen og begynte å grine. Jeg hadde prøvd på egenhånd uten assistanse, og jeg ble sittende fast nedi der i nesten en time før noen kom og hjalp meg opp (rakk ikke den hjelpesnora som så vidt var utenfor rekkevidde).

Jeg har gjort det. Jeg har klart det. Jeg har flyttet meg fra rullestolen til toalettet. Jeg har tatt et skritt uten bein. Jeg har gjort et Ridder-sprang. Jeg har tatt et valg.

Men jeg er fortsatt redd. Så redd. Jeg ser på den hvite døra med det røde skiltet. Det er toalettet. Jeg skal tilbake. Jeg skal klare det. Jeg skal flytte meg fra doen til rullestolen uten hjelp. Det var målet for i dag. Det er målet for livet mitt. Å klare meg selv. Å være selvstendig.

Jeg bodde på hybel, hadde ekstrajobb og studerte. Alt ble snudd på hodet på noen sekunder. Nå bor jeg hjemme hos mamma og pappa. Hver kveld må pappa bære meg opp i andre etasje. Heldigvis skal jeg flytte til en handicap hybel over sommeren. Da skal jeg starte å studere informatikk på Blindern. Da blir jeg enda ett knepp mer selvstendig, uten en pappa som må bære meg opp til soverommet hver kveld. Jeg skal studere informatikk, noe helt annet enn det jeg holdt på med for to år siden. Hadde planer om å bli sykepleier. Kan trygt si at jeg har fått sykehus-dosen min for lang, lang tid. Ikke hadde det funka å bli sykepleier nå, og ikke har jeg lyst heller.

Det skjer mye i livet mitt. Jeg må hele tiden lære nye ting, for eksempel at det er vrient å holde varmen i rullestolen om vinteren og særlig på stumpene. At beltet som holder meg fast er viktig har jeg fått erfare mer enn en gang. Uten beina som holder imot er det sykt lett å dette ut, særlig fordi den ene hånda er så dårlig. Mange ting, altså, mange flere enn jeg gidder å ta med her. Jeg har begynt å skrive en blogg om livet mitt, og det er forbausende mange som orker å lese det jeg skriver.

Utrolig nok har jeg opplevd å få en kjæreste. Hadde aldri trodd at det skulle skje. Det aller første møtet vårt sier kanskje mye om hvor fin fyr han er. Jeg var på rehabilitering på Beitostølen helsesportsenter. Etter treninga den første lørdagen tok jeg mot til meg og rullet oppover for å kjøpe en Cola på en bar jeg hadde lagt merke til. Dette skrev jeg på bloggen min første gang vi traff hverandre:

Mads møtte meg uten fordommer. En som ikke bare så det jeg mangler. Han fikk meg til å le, til å føle meg verdsatt, til å glemme alt det vonde som hadde skjedd. Alt gikk så fort, og jeg kjente en følelse som ikke hadde vært der på to år. Ffølelsen av å være normal, ung, frisk og glad.

Vi møttes på Bryggerihuset på Beitostølen, helt tilfeldig. Han satt alene og spurte om jeg ville dele bordet med ham, siden det var fullt i lokalet. Jeg nikket, nervøs og drit-flau for rullestolen. Jeg hadde på meg et skjørt som dekket over stumpene. Jeg følte meg ofte som et ufullstendig menneske, ei jente som gutter helt sikkert synes det var ekkelt å se på. Selvsagt hadde jeg tenkt på gutter. Jeg tenkte ofte på hvordan livet med to bein og en sprek kjæreste kunne ha vært. At noen kunne vise interesse for ei jente uten lange, pene bein hadde jeg null forhåpninger om. Ei jente som måtte bæres, ei jente som ikke kunne være med på fjelltur eller stå på ski. Nei, det var for andre folk, og egentlig tenkte jeg vel at den kjekke gutten synes synd på meg eller tenkte det kunne være interessant å prate med en krøpling noen minutter.

Mads prata til meg akkurat som jeg var normal. Han smilte til meg med de varme, brune øynene sine, og begynte å snakke om været, om musikk, om bøker. Han var morsom og smart, og jeg merket at jeg slappet av mer og mer. Han spurte meg om hva jeg holdt på med. Jeg fortalte at de siste to åra hadde gått med til trening og rett og slett mestre livet etter ulykken. Jeg fortalte at planen var å starte med studier fra høsten. Han sa at han studerte journalistikk, og at han elsket å skrive.

Tiden fløy. Vi skravla i over to timer, og jeg glemte nesten at jeg måtte dra. Jeg så på klokka og skvatt litt. "Jeg må gå," sa jeg. "Jeg har en time hos fysioterapeuten på helsesportsenteret." Han så på meg med et spørrende blikk. "Fysioterapeut?" spurte han. "Hvorfor det?" Jeg kjente at jeg ble blussende rød i ansiktet. Jeg visste at jeg måtte fortelle ham sannheten, men jeg var redd for hvordan han kom til å reagere. Jeg var redd for at han skulle bli skremt.

Jeg pusta dypt og sa: "Jeg har ikke bein, men det er mer feil med denne dama." Jeg fortalte han at jeg fikk behandling for skader som er usynlige. Den ene lungen min er skadet og ryggen trenger jevnlig fysioterapi. Hånden min ble også skadet i ulykken og trenger mye behandling og trening for å fungere noenlunde bra. Jeg så ned i bordet, og ventet på at han skulle reise seg og gå. Men han gjorde ikke det. Han tok hånden min og sa: "Jeg har sett deg hele tiden. Jeg har sett hvor vakker du er, og jeg liker at du er så ærlig og tøff. Jeg så opp i øynene hans, og så at han mente det. Han strøk meg over kinnet og sa: "De manglende beina er ikke deg. De er bare en del av deg. Det er ikke det du mangler eller det som er feil som gjør at jeg har lyst til å kysse deg akkurat nå."

Hjertet mitt galloperte. Han lente seg mot meg og kysset meg forsiktig på munnen. Det svimlet for meg og tårene flommet. Jeg møtte kysset, og inni meg var det noe som ble reparert. En hendelse kan ødelegge et liv. En hendelse kan også reparere mye. Den Mads er og den måten han møtte meg på er som tatt ut av en feelgood roman. Men sånn var det, og takk til alle guder som finnes for at det er født så flotte mennesker. Selv hadde jeg garantert ikke hatt mot til å sette meg ned med en gutt i rullestol hvis rollene hadde vært snudd.

Sex har jeg nesten ikke våget å tenke på etter ulykken. Jeg gruet meg noe helt ekstremt til Mads skulle få se stumpene uten at de var dekket til. Det gikk fint, og det var ikke avsky i blikket hans. Sier sikkert noe om at jeg tenker for mye på beina jeg ikke har. Men, når det er sagt, folk smug-glor på meg uansett hvor jeg er. Det hadde sikker jeg gjort også, og flaut nok kunne jeg ikke la være å smugtitte litt selv da jeg så en liten gutt uten bein på Carl Johan 17. mai. Han glodde tilbake, så vi er vel skuls.

Fra høsten skal jeg altså studere. Jeg har fått AAP fra NAV. NAV har blitt en del av livet mitt. De innvilger hjelpemidler, og jeg har kontakt med en saksbehandler som har vært enestående. Men, NAV er treigt og jeg blir allerede kvalm av alle søknader og alt jeg har blitt nødt til å søke om. Akkurat nå for tiden er det bil. Jeg må ha en spesialbil med håndgass, heis til rullestolen og sikkert andre greier. Jeg har lært å kjøre nå, men når jeg får bil aner jeg ikke. Det skal bli fantastisk. Bilen vil nesten gjøre meg i stand til å leve som før, tror jeg! Nå har jeg noe som kalles TT, men det er alt for få taxi-turer. Jeg har prøvd meg litt med kollektivtransport, men det er jeg foreløpig ikke tøff nok til å gjøre mye av. Det er også en hel del holdeplasser, busser, trikker og tog der det er ganske lite morsomt med rullestol.

NAV er for øvrig en greie for seg! Jeg har blitt kalt inn til møter om bilen. Det er forståelig siden det jo er snakk om mye penger. På det første møtet kjørte pappa meg til kontoret. Der stoppet det, for NAV-kontoret ligger i et gammelt bygg uten rampe for rullestol. Siden det var bare fire trinn fikk pappa meg opp. Kanskje ikke en veldig stor prestasjon så liten og lett som jeg er. Lett fra før minus to bein blir ikke så mange kilo. Hadde jeg kommet aleine derimot hadde det ikke gått. Etter timen ble jeg vist en alternativ vei, men den var ikke logisk og skilt fantes ikke. Saksbehandleren unnskyldte NAV-kontoret og fortalte at de skulle flytte til mer egnede lokaler om ca. tre måneder.

Jeg har kommet langt på de to åra, men har fortsatt en vei å gå før målet mitt om selvstendighet er nådd. Nå unngår jeg mange ting fordi jeg vet at det er utfordrende. For eksempel har jeg ikke vært på hytta til mamma og pappa i Stensvik i Fredrikstad. Hytta er helt håpløs med rullestol, og jeg orker ikke tanken på at pappa skal bære meg hit og dit og at jeg skal bli sittende på ett sted til det passer noen andre å hjelpe meg. En annen ting jeg sliter med er at det ikke er morsomt å pynte seg. Uansett hva jeg tar på meg ser jeg bare beina som mangler, men der har Mads heldigvis hjulpet meg litt på vei. Jeg tør ikke å prøve meg på dansegulvet hvis vi er på byn, og må manne meg opp for i det hele tatt å orke å dra på byn. Men en dag om en stund skal jeg tørre å brette opp arma og vise alle at selv om jeg mangler bein har jeg bein i nesa!

Jeg har hverken ambisjoner eller lyst til å stå fram som en super-funkis, men det jeg vil er at jeg skal leve et selvstendig liv uten at nesten alt jeg gjør først tar utgangspunkt i to manglende bein. Skal jeg komme dit vet jeg at det er meg som må gjøre jobben. Jeg vet også at jeg er avhengig av hjelp. Hjelp fra pappa, hjelp fra NAV, hjelp fra Mads, hjelp fra tilfeldige mennesker som må trå til hvis jeg trenger det. Jeg må lære å mestre så mye som mulig inkludert å motta hjelp. Vet at det blir en stor utfordring: få hjelp uten å føle meg liten.