Fredrik Oppheim (51)

Alle kaller meg pølsa. Ikke fordi jeg er så tykk, men fordi jeg er litt over gjennomsnittlig glad i pølser. Jeg er 51 år gammel. Jeg har dysmeli, en medfødt tilstand som gjør at jeg mangler deler av armer og bein. Jeg har proteser på begge bein, den ene armen min er amputert under albuen, men jeg får så vondt i armen av protese at jeg vanligvis ikke bruker den. På den hånda jeg har er det to fingre: tommelfinger og pekefinger.

Jeg ble født med misdannelser i både armer og bein. Det ble en haug med operasjoner i barneåra, men i følge foreldrene mine var jeg god til å takle både sykehus og opptrening. Jeg er født med god psyke, og for meg har det egentlig aldri vært noen traumer i forhold til den store funksjonshindringen jeg har. Det har sikkert vært litt enklere for meg fordi broren min, Johan Sebastian, også har dysmeli. Han var litt heldigere og har helt normale armer. Beina hans er veldig korte og misdannede så faktisk går jeg bedre enn han. Johan Sebastian sitter for det meste i rullestol nå, men han kan gå korte avstander.

Da jeg startet i første klasse satt jeg i rullestol. De andre barna synes det var spennende og de kriget om hvem som skulle få låne rullestolen. De hadde konkurranser om hvem som klarte å holde balansen lengst på to hjul, og jeg var dommer. For meg var det ikke så lett å klare det siden den ene armen var så kort. Det var en slags hånd på armen, men den ble amputert etter hvert fordi det var såpass store skader i beinvevet. Etter hvert fikk jeg mye bedre bein, det vil si proteser, og da ble rullestolen satt i garasjen hjemme.

Jeg opplevde både ensomhet og utenforskap opp gjennom skoleåra. Når skoleklokka klang stormet resten av gutta ut i skolegården for å spille fotball. Det hendte jeg prøvde meg som keeper, men det var litt for lett å score på meg. Det var absolutt tendenser til forsøk på mobbing også. En av gutta i klassen, Hector, sleit både faglig og sosialt. Han kalte meg stadig for stumperud, Even beinløs, krøpling faen og ånsingen. Men, sånt beit bare ikke på meg, ikke en gang som barn. Da ble det ikke like spennende og slenge bemerkninger og etter hvert ble Hector den som alltid stod parat hvis jeg trengte hjelp. Jeg husker spesielt en skidag. Vi skulle gå fra Holmen til skistua på Brekke. Det er en tur på syv kilometer hver vei. Jeg kunne ikke gå på ski, men gymlæreren vår hadde en pulk han skulle dra meg i. Det ville ikke Hector. Han sa at han skulle dra pulken og han dro pulken både fram og tilbake. Han sleit som en helt, for han var ikke verdens beste skiløper. Når turen var ferdig fikk Hector skryt av både meg, lærerne og de andre i klassen. Turen ble faktisk et vendepunkt for Hector og han fikk det mye bedre på skolen etter det. Jeg lurer ofte på hvordan det har gått med Hector, men foreløpig har jeg ikke fått ut fingeren og prøvd å finne ut av det.

Luftpistolskyting er hobbyen min. Jeg var 12 år da jeg ble invitert til en helgesamling for funksjonshindrede som hadde lyst til å prøve pistol. Etter den helga var jeg helt gira. Siden jeg bare har to fingre var det litt jobb å finne fram til en løsning som fungerte bra, men det klarte vi med god hjelp fra Harald Stenvaag. Nå har jeg en Walther LP400 Carbon rechts, og det er et fantastisk våpen! Harald Stenvaag har blitt en av mine beste venner. Han er utrolig kreativ og kunnskapsrik. Harald skal så absolutt ha mye av æren for at jeg har fått til så mye på skytebanen. Jeg har vært med på andre øvelser, men det er spesielt 10 meter luftpistolskyting som passer for meg. Vi skyter 60 skudd på en time. Blinken har en diameter på 11,5 millimeter. I finaler får vi 75 sekunder per skudd. Våpenet må lades for hvert skudd, og for meg er det selvsagt vanskeligere enn for de som har to fullgode armer. En spesialbukse og masse trening har gjort at jeg får det til! Skal ikke skryte, eller jo, det er vel skryt, men jeg har tre medaljer fra Paralympics.

Etter videregående bar det til Trondheim og jeg tok en sivilingeniør-grad innen det som nå heter bygg- og miljøteknikk. Jeg hadde ikke fått til studiet uten brukerstyrt personlig assistent. I 1990 fikk Norges Handikapforbund midler fra Sosialdepartementet for å finansiere en prøveordning med BPA. Jeg fikk glede av prosjektet, men mye av finansieringen til den hjelpen jeg trengte kom fra et legat. Nå har jeg ti timer BPA i uka, og det gjør at jeg klarer meg. Etter studiene gikk det fint å få jobb. Karrieren startet i Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE). Etter hvert fikk jeg mer og mer lyst til å bruke den kompetansen jeg har som funksjonshindret. Nå jobber jeg derfor med universell utforming i Direktoratet for byggkvalitet.

I studietiden hadde jeg ikke kontakt med andre funksjonshindrede. Som barn var jeg med på noen arrangementer med Norsk Dysmeliforening. Jeg ble aktiv i foreningen da jeg flyttet tilbake til Oslo. Der møtte jeg Elin. Hun ble kona mi allerede etter fire måneder. Elin har en misdannet arm. Armen hennes har en hånd med gripefunksjon, men den ene armen er veldig mye kortere enn den andre.

Både Elin og jeg ønsket oss barn. Med vår diagnose er ikke det ukomplisert. Dysmeli kan være arvelig. Vi tok kontakt med Ullevål universitetssykehus og fikk god veiledning. I dag er nok genetiske undersøkelser bedre, men selv om vi gjennomgikk alle DNA-tester som var tilgjengelige kunne ikke legene si noe om sjansen for dysmeli dersom vi valgte å få barn. Elin var mer redd for å prøve enn meg. Derfor ba vi presten om en samtale. Det var nyttig for oss. Presten var veldig reflektert og ba oss tenke på livene våre. Var det bra liv, og hvorfor ville vi eventuelt ikke at andre skulle få et sånt liv. Han sa for eksempel ikke at alt er opp til gud eller liknende. Han sa også at vi måtte tenke på skyldfølelse hvis barnet fikk dysmeli. Vi hadde mye å tenke på, og vi tenkte i to år. Til slutt landet vi på at vi ønsket å få barn. Underet skjedde og Elin ble gravid. Jeg var så spent at jeg var kvalm på ultralyden. Der var det ikke noe tegn til dysmeli, og det var det heller ikke da vi fikk en ny ultralyd seinere i svangerskapet. To dager etter termin startet fødselen og ut kom Siri. En sterk og velskapt jente uten dysmeli. Vi var veldig glade, det må jeg innrømme, men hadde jenta vår hatt dysmeli skulle vi klart å takle det. Vi ønsket oss flere barn, men det fikk vi ikke.

Baby og småbarnsalderen var utfordrende. Siri var høyt og lavt, og hun var snart raskere enn meg. Det var noen episoder der hun utnyttet «overtaket», men ting gikk mye bedre da hun lærte på prate. Siri er beskjeden og stille, men er en jente som på en eller annen måte klarer å samle alle rundt seg likevel. Huset vårt lignet mest på en ungdomsklubb i mange år. Nå er fuglen fløyet, og jeg savner alt livet. Hadde aldri trodd jeg skulle sagt det, hehe. Siri har vokst opp med funksjonshindrede foreldre. Kanskje det er derfor hun tok Idrett for funksjonshemmede på NIH. Hun jobber som idrettspedagog på Beitostølen helsesportsenter. Studentene hadde praksis der ett halvår og Siri falt pladask for fjellheimen og helsesportsenteret.

I jobben min er det mange 3d-modeller, tegninger og diagrammer. Jeg bruker LFT-metoden når jeg skriver med pekefingeren. Heldigvis trenger jeg ikke å skrive lange rapporter, for det er ganske slitsomt for meg å skrive mye. Det som faktisk er et problem er at mange av de programmene vi bruker til modellering krever at jeg trykker Ctrl, Alt eller Shift samtidig med en musbevegelse eller klikk. Vi har løst dette med brytere jeg kan trykke på med albuen, men det er litt klønete. Jeg har prøvd diktering på PC (vi kan ikke bruke Mac på jobben), men det har vært dårlige greier. I noen av Microsoft 365-programmene er det nå talegjenkjenning og det avlaster hånda og armen min. Det er imidlertid i andre programmer jeg har aller mest bruk for talegjenkjenning. Så vidt jeg vet finnes det i Windows 11. Håper snart det er tid for oppgradering av operativsystemet på jobben.

Det er helt opplagt at jeg må tenke mer over funksjonshindringen min og arbeid framover. For meg hadde det jo for eksempel vært helt krise å få musesyke i armen. Dessverre har jeg merket tendenser til det, og det skremte meg såpass mye at jeg ba om en time hos fastlegen. Vi ble enige om at tiden var inne for å søke om 50% uføretrygd. Den dagen jeg søkte begynte jeg å gå litt dypere i meg selv. Jeg tenkte over hvor mye jeg egentlig sleit på jobben. Jeg tenkte på hvor ekstremt lite overskudd jeg hadde igjen når arbeidsdagen var slutt. Ofte var jeg så sliten at jeg ikke orket å bidra med noe som helst hjemme. Det sliter selvsagt på et forhold, og livet skal være litt mer enn kun jobb. Ikke har jeg orket å skyte engang i de siste to åra, og det som har gitt meg så mye overskudd og glede! Tiden for å søke delvis uføretrygd var egentlig for lenge siden, men bedre seint enn alt for seint! Nå venter jeg på svaret, og i mellomtiden har jeg fått sykemelding for å hele tendensene til musesyke og for å bygge opp litt overskudd. Heldigvis kjenner jeg at det hjelper og at jeg gleder meg til å jobbe igjen.