Hanne Dahl (15)

Jeg har fått hjelp av mamma til å skrive denne historien. Men, det er min historie og min forklaring av hvordan jeg har det. Jeg er 15 år gammel og har ASD. Bokstavene betyr autismespekterforstyrrelse. Du kaller det sikkert bare autisme.

Jeg er ikke dum, men jeg vet at jeg er annerledes. Det skjønte mamma og pappa da jeg var to år gammel. Ikke pratet jeg og jeg viste heller ikke så mye interesse for det som var rundt meg. I barnehagen trakk jeg meg unna de andre barna, og ville helst være aleine. Det er rart å tenke på nå som jeg vil ha noen rundt meg hele tiden.

Da jeg var tre år startet jeg med noe som kalles TIOBA. Det er intensiv trening, og mamma sa at det var kjempetøft. Jeg husker ikke noe særlig av det, men det jeg husker er bare fint. Treningen var effektiv og da jeg var 4,5 år begynte jeg å snakke. Etter det har jeg snakket mye hvis jeg er trygg. Mennesker jeg ikke kjenner er skumle, og da snakker jeg helst ikke. TIOBA gjorde at jeg fikk til mange andre ting enn å snakke også. For eksempel lærte jeg å kle på meg helt selv, og jeg fant ut av hva jeg liker aller, aller best:

Pappa hadde et hjemmekontor. Jeg pleide ikke å gå inn der, for jeg tok egentlig ikke så mye initiativ til å gjøre sånt. Hvorfor jeg fant veien inn på kontoret vet jeg ikke. Hverken mamma eller pappa var der inne. Jeg så en metall eske og den var så fin. Inni lå det 72 fargeblyanter. Jeg kunne ikke lese, men jeg hadde lært å telle til 100. Snart skulle jeg begynne på skolen. Det var et sett med Koh-I-Noor Progresso blyanter, og i barnehagen hadde jeg sett at andre barn tegnet. Det hadde jeg aldri vært interessert i, men jeg tok fargeblyantene, fant et ark og begynte å tegne. Etter en stund kom pappa inn på kontoret. Først ble han litt irritert, kanskje han til og med var sint, men han viste aldri tydelig at han var sint på meg. Så begynte pappa å gråte. Jeg hadde tegnet barnehagen sett utenfra. Det var visst veldig fint for han viste fram tegningen til alle. Dagen etter fikk jeg en helt ny eske med Koh-I-Noor Progresso og tegnepapir. Etter det har fargeblyantene blitt brukt hver eneste dag, og nå lager jeg også akvareller med blyantene. Blyantene er veldig fine fordi det ikke er tre i blyantene. Derfor kan du bruke hele flaten, og det liker jeg.

Jeg begynte på skolen ett år for seint. Skolen ligger rett ved siden av der vi bor. Det gikk ikke bra. Jeg var redd for de andre barna, og alt var for bråkete. Etter hvert slo jeg meg helt vrang når vi skulle gå til skolen, og for mamma og pappa var det helt nytt. Jeg hadde alltid vært glad og medgjørlig. Det gikk dårligere med meg utenfor skolen også. Jeg sluttet å snakke. Det eneste jeg ville gjøre var å tegne. I tredje klasse begynte jeg på Nordvoll skole. Der går jeg enda, og jeg trives. Nordvoll er en spesialskole for oss med ASD. Det går 72 elever på skolen. De første åra tok jeg taxi til og fra skolen. Det var veldig skummelt i starten. Men så fikk jeg en fast sjåfør som heter Teodor. Samme navn som den bamsen på barne-TV i gamle dager fortalte han meg. Teodor er skikkelig grei, altså. Han kjører meg noen ganger enda. Men, nå har jeg blitt flink til å klare mange ting og jeg tar bussen helt aleine til og fra skolen.

For to år siden var hele familien i USA. Det var så spennende. Men jeg er livredd for høye hus, og det var mange høye hus i USA. Da vi var i New York gikk jeg helt i lås. Pappa klarte å få meg til å gå gjennom gatene, og etter noen dager var jeg bare redd, ikke helt panisk. Det er dumt at jeg er redd for så mange ting: høyder, høye lyder, klissete ting (for eksempel yoghurt), veps, … Heldigvis blir jeg litt flinkere noen ganger, og en dag kanskje jeg bare er redd for veps. De er forferdelig skumle.

I fjor skjedde det noe fint. Jeg sendte inn en tegning til en konkurranse. Jeg hadde tegnet slottet med gardister og kongefamilien på balkongen. Gjett hvordan det gikk? Jeg vant og kom på TV. Premien ble delt ut på God morgen Norge på TV2. Mamma ordnet det sånn at jeg fikk møte programlederne og de som skulle dele ut premien på forhånd. De var veldig snille, og siden jeg kjente de var det ikke så skummelt å være med i studio. Premien var på 100000 kroner. De viste fram mange av de andre tegningene mine også, og etter programmet skjedde det noe rart. En mann som skulle skrive en bok om Oslo lurte på om jeg kunne tegne bygninger i boka hans. Han sender meg fotografier, og pappa tar meg med til bygningene. Jeg synes det er bedre å se det jeg skal tegne i virkeligheten. Tenk at jeg har vært på TV og at jeg er med på å lage en ekte bok!

Søsteren min heter Heidi og er tre år eldre enn meg. Hun ble veldig stolt da jeg vant tegnekonkurransen. Jeg vet at hun ikke alltid har vært stolt av meg. Egentlig har hun ofte vært flau fordi jeg sier dumme ting og gjør ting jeg ikke burde. Da hun hadde med seg Tonje hjem første gang spurte jeg for eksempel hvorfor hun var så tykk. Sånt skal man visst ikke si. Tonje er veldig grei og hun spør om jeg vil være med å se på film eller om jeg vil være med i svømmehallen. Tonje og Heidi skal starte på fysioterapiskolen i Bergen, og Heidi ønsket seg veldig en helt ny Mac til studiestart. Jeg spurte mamma om premien min var nok til å kjøpe en Mac. Det var mer enn nok, og jeg fikk lov til å kjøpe datamaskinen til henne. Pappa og jeg dro sammen til en butikk som heter Eplehuset. Der kjøpte vi en Mac han i butikken sa var en av de beste. Jeg har aldri sett Heidi så glad før, og selv om jeg ikke er så flink til å skjønne hva andre tenker, skjønte jeg at jeg hadde gjort noe fint. Jeg er så glad i Heidi. Det er dumt at hun skal flytte, veldig, veldig dumt.

Vi lærer å lage mat på skolen. Det er jeg ikke flink til. Det er vanskelig å følge oppskrifter, og jeg skjønner ikke helt alle målene. Når jeg har laget noe veldig mange ganger får jeg det til litt bedre. Det er vanskelig å lese også. Jeg har blitt flinkere, men det er så mange ord og så vrient å skjønne alt.

Jeg vet at mamma og pappa tenker på hvordan det skal gå med meg når jeg blir voksen. Kommer jeg til å få jobb, får jeg kjæreste, vil jeg noen gang klare å bo aleine, … Jeg lurer på det jeg også. Foreldrene mine ville helst blitt 150 år så de alltid kunne være der for meg. Jeg lurer på hvorfor jeg skal ha ASD. Jeg tenker noen ganger at det hadde vært fint for mamma og pappa hvis jeg ikke var så annerledes. På en film jeg så var det en mann med ASD som sa: «Alle har en plass på jorda.» Det var fint sagt, ikke sant? I en annen film fra Autismeforeningen så jeg en veldig søt jente som heter Anne. Hun studerer. Det vil jeg også!