Marthe Fiskvik (18)

Jeg er en 14 år gammel jente som har stomi. Det betyr at jeg har en pose på magen som samler opp avføringen min. Jeg fikk stomi for to år siden, etter at jeg ble operert for tarmkreft. Jeg vet at jeg skal være glad for at jeg overlevde, men jeg hater stomien min. Den gjør meg så flau.

Jeg skammer meg over å ha en pose på magen. Den er ekkel og stinker. Jeg må bytte den og tømme den, og det er så ekkelt. Jeg er redd for at den skal lekke eller sprekke. Jeg er redd for at noen skal høre den lage lyder. Jeg er redd for at noen skal kjenne den gjennom klærne mine. Jeg prøver å skjule den så godt jeg kan, men jeg føler meg alltid annerledes og stygg.

Jeg liker en gutt i klassen min, men jeg tror aldri at han vil like meg tilbake. Hvem vil vel være sammen med en jente som har en pose med bæsj på magen? Hvem vil vel kysse eller klemme meg? Hvem vil vel se meg naken? Jeg er sikker på at han ville synes at jeg er motbydelig. Jeg er sikker på at alle ville synes det. Jeg synes også at det er ekkelt.

Jeg føler meg så alene. Jeg har noen venner, og de vet om den posen. Men, jeg har aldri våget å vise fram posen, magen, den ekle tarmenden og hullet. De har spurt mange ganger. For de er det kanskje spennende. For meg er det bare fælt.

Jeg hater stomien min. Jeg hater livet mitt. Jeg hater meg selv.

Dette anonyme innlegget skrev jeg på en gruppe for ungdom og funksjonshemmede for fire år siden. Nå har jeg forsont meg litt mer med både livet og stomien. Likepersonene i Norilco har vært veldig nyttige for meg, og nå er jeg selv likedame. En jente som var bare noen få år eldre enn meg tok kontakt etter leserinnlegget (i kommentartråden). Den kommentartråden var så fin, og den ga meg litt mer konstruktive tanker.

Nå overskygges alt av at jeg har fått tilbakefall. Kanskje ikke direkte tilbakefall, akkurat det spiller ikke så veldig stor rolle. Eller gjør det kanskje det? Hvis kreften er helt uavhengig av den forrige runden, er det større sjanse for å overleve da? Mer kreft, har jeg krefter til det?

Det er nesten bare gamle folk som får tarmkreft. Derfor tenkte hverken jeg eller andre på kreft da symptomene på at noe var galt begynte å bli veldig merkbare. Jeg hadde mye vondt i magen. Jeg følte at jeg måtte på do. Jeg følte at jeg ikke fikk ut alt. Fastlegen anbefalte klyster. Det hjalp selvsagt ikke. Etter noen måneder bar det til sykehuset for mer omfattende undersøkelser. Der fikk jeg diagnosen, og behandlingen kom i gang.

Egentlig orker jeg ikke å tenke på den tiden. Behandlingen var skikkelig tøff. Stråling, cellegift, kirurgi, oppkast, kvalme, så slapp at jeg knapt var bevisst, tårer, redsel, sinne, … Kreften hadde fått spire og gro for lenge. Da tarmen ble fjernet og jeg ble rektumamputert var det en lettelse. Posen på magen var det menet jeg fikk, trodde jeg. Sånn ble det ikke. Imunforsvaret fikk seg en knekk og jeg har nesten ikke energi. Det har vært mange utfordringer med stomien også. Først var det noe som kalles mukokutan separasjon. Det kan skje hvis stingene skiller seg fra huden. Dette var likevel bare det første av flere sår og plager jeg har hatt. Etter hvert har jeg blitt flinkere med kostholdet og ting fungerer bedre, men jeg kan ikke spise det jeg har lyst på uten å måtte tenke på konsekvensene.

Det siste året på ungdomsskolen ble for det meste tilbrakt på sykehuset eller helt energiløs i senga hjemme. Både skolen og sykehuset var flinke til å stille opp. Det var bare det at jeg rett og slett ikke orket noe som helst. Jeg var på skolen innimellom, men det var beintøft. Jeg var skikkelig redd for at de andre skulle oppdage posen på magen min, og formen var så elendig at de dagene jeg var på skolen nesten alltid ble avbrutt før storefri. Jeg hadde vokst opp med de andre i klassen og egentlig var det en sammensveiset og fin gjeng. I etterkant har jeg forstått at alle visste om stomien, men ingen spurte meg. Det var heller ingen som ertet meg, ikke en eneste gang.

Anette og jeg startet i barnehagen samtidig. Ett år gamle ble vi bestevenner. Det er vi fortsatt. Vi kunne leke i timevis i dukkestua hennes (et sånt lite hus vi kunne være inni). Vi klatret og husket, og vi startet sammen på all-idrett. Da vi var seks år gamle kom vi i samme klasse. Etter hvert var det langrenn som dominerte fritiden vår. Vi trente sammen og konkurrerte mot hverandre. Anette var alltid best. Først da vi fikk være med på en ordentlig sprintkonkurranse som elveåringer var det min tur til å vinne. Det ble to sprint seire på meg, og så begynte helsa å skrante. Ikke veldig merkbart de første månedene. Lysten til å trene var der. Etter hvert forsvant lysten fordi det nesten alltid var noe do-greier. Enten følte jeg at jeg måtte på do med en gang eller jeg hadde så vondt i magen at det ikke var så greit å løpe, gå på ski eller rulleski.

I samråd med sykehuset ble vi enige om å vente et år med videregående. Hvileåret hjemme var ensomt, men nødvendig. Jeg ble gradvis sprekere, og året etter startet jeg på studiespesialisering på Gransletta videregående. De tre åra jeg nesten fullførte der gikk ganske fint. Jeg mannet meg opp den aller første dagen og fortalte om tarmkreft og det jeg hadde vært igjennom. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men jeg trakk opp genseren og lot alle i den nye klassen se bæsje-posen min. Jeg fortalte om sykehuset og om rektumamputasjonen. Sannsynligvis er det noe av det mest fornuftige jeg noen gang har gjort! Altså det å være så åpen. Tenk om jeg hadde vært like tøff i alle andre situasjoner, for eksempel på badestranda.

Jeg kjente ingen i klassen fra før da jeg kom på videregående. De som var på samme alder som meg gikk jo på trinnet over. Anette gikk på skole i Skottland, så for aller første gang hadde jeg ikke den gode venninna mi rundt meg. Det var veldig tøft den første uka. Jeg ble heldigvis raskt kjent med de andre i klassen. De var flinke til å sende meg oppgaver, bilder av notatene sine og så videre når jeg var for slapp til å dra på skolen. Det ble jo forresten ganske mye fjernundervisning på grunn av pandemien. Passet formen min helt greit med fjernundervisning. Da kunne jeg følge med på padda fra senga.

Rett etter nyttår det siste semesteret begynte jeg å føle meg dårlig. Tarmen var vekk, men jeg tenkte kreft likevel! Dessverre fikk jeg rett og denne gangen var det lymfekreft. Behandlingen starter om en uke. Jeg er fortvilet og redd. Planene om et år på folkehøyskole kan jeg glemme. Besøket hos Annette i Skottland i sommer kan jeg glemme. Det aller mest positive akkurat nå er at Annette kommer hit. Hun la alt annet til side da hun hørte at jeg var syk. Hun skal være sammen med meg de neste to månedene. I telefonen sa hun at: jeg skal sove hos deg hvis du trenger det, jeg skal vaske deg hvis du trenger det, jeg skal bære deg hvis du trenger det og jeg skal gi deg en ørefik hvis det er det du trenger! Bra venninne det der! Vi skal bo i hybelen hjemme hos mamma og pappa når jeg ikke er på sykehuset. Foreldrene mine har det veldig tøft de også. Men så fint det er å ha mamma og pappa. Jeg er enebarn, og håper ikke at de skal miste den eneste ungen sin.

Da jeg fikk den nye kreftdiagnosen holdt jeg på å gi opp. Mamma ordnet med psykolog-timer på sykehuset. De timene har vært nyttige for meg, og jeg har fått et fint forhold til Irene (psykologen). Hun ba meg skrive litt om følelsene mine. Jeg er ikke akkurat noen dikter, men jeg har prøvd å sette ord på noe av det som koker i hodet mitt:

Jeg er så jævlig redd

Jeg vant, men seiersrunde eller lauvbærskrans ble det ikke.
Det ble et maraton som startet på målstreken.
Et maraton der jeg til slutt så målseilet.
Noen må ha tatt det ned, og løpet fortsetter.
Frykt, smerte, usikkerhet, naken redsel, alt er tilbake.
Jeg er så jævlig redd.

Det er ikke gel og sportsdrikk i det løpet her.
Det er nåler, piller, stråling og kniver. Doping er lov.
De skal proppe meg full av gift.
Kroppen skal sloss. Jeg må sloss.
Målseilet er et sted jeg ikke kan se. Kommer jeg meg dit?
Jeg er så jævlig redd.

Publikum langs løypa. De heier.
Kom igjen, du er så rå. Heia, heia, heia.
Jeg er tapper og smiler til dem. Inni meg er det kaos.
Inni meg er det så mye vondt.
Har jeg ikke kjempet nok. Er jeg ikke nok skadd?
Jeg er så jævlig redd.

Løpe, gå eller krabbe. Må videre, eller må jeg det?
Vet at jeg kommer til å krige. Vet det, bare må det.
Noen faller i krigen, blir det meg?
Jeg vil ikke at det blir meg. Jeg vil ikke falle.
Ta hendene mine, hold rundt meg.
Jeg er så jævlig redd.