Nils Daniel Nilsen (32)

Glasskår sprutet, og ballen forsvant inn i huset. Jeg angret, men fristelsen til å sparke ballen midt i det store vinduet hadde vært for stor. En dame, eller var hun et troll, kom ut og skrek til meg. Hun var rød i ansiktet, og hadde på seg en diger morgenkåpe. Trollet skreik at jeg skulle få grisebank. Jeg var livredd og liten.

Barndommen min var full av sånne episoder. Jeg har Attention Deficit/Hyperactivity Disorder. Du har helt sikkert hørt om umulige unger. Unger som ikke kan konsentrere seg, som driter i det som skjer og som stadig vekk gjør gale ting. Jeg var en sånn unge. Null impulskontroll, fikset ikke de sosiale konvensjonene og klarte nesten aldri å konsentrere meg. Bare hvis det var noe jeg var skikkelig interessert i kunne jeg holde på oppmerksomheten. Det var forresten stort sett biler jeg hadde interesse for, og biler er fortsatt det livet mitt handler om. Skal komme tilbake til biler, men først litt om hvordan det var å være barn og ung med ADHD.

Jeg husker lite fra barnehagen, men alt der gikk det et par vindusruter. Sissel som jeg fortsatt har mye kontakt med, er fremdeles barnehagelærer i den samme barnehagen. Hun har forsøkt å beskrive en episode som skjedde et par uker etter at jeg kom til Lilleputten barnehage som fireåring.

Kosestunden er et høydepunkt for oss i barnehagen. Jeg leser som regel fra en bok, og siden samlingen vår er etter uteleken har barna fått ut mye energi. Jeg spør ofte hva barna vil høre. Denne dagen var det stemning for «Reven og de tre sinte hønene».

Jeg fant fram boka og åpnet den. Nils var ny i barnehagen. Han var fire år og jeg hadde lagt merke til at han ikke helt hadde funnet seg til rette. Nils hadde alt reist seg. Han var helt tydelig uoppmerksom og uinteressert i høytlesing. Jeg tenkte at han sikkert kom til å roe seg snart, så jeg startet å lese. Det gikk bare ett minutt før vi hørte et smell. Nils hadde fått tak i et krus og kastet det i vinduet. Kruset knuste og vindusruta fikk en stor sprekk.

«Hva er det du gjør», nærmest skrek jeg. Det er jeg ikke stolt av, men sånn reagerte jeg. Noen av barna gråt. Jeg klarte heldigvis å roe meg ned, men tenkte innerst inne at Nils var mer enn jeg klarte å håndtere.

Sissel skriver at hun ikke er stolt av hvordan hun reagerte. Faktum er at hun taklet meg bedre enn alle andre voksne, og det var hun som leste seg opp og skjønte at jeg sannsynligvis hadde ADHD. Ofte lurer jeg på om jeg hadde vært i live uten henne. Både mamma og pappa er borte nå, og selv om jeg ikke vet det helt sikkert tror jeg begge to hadde ADHD. De var harde på flaska, og selv om de egentlig ikke var slemme haglet det med ørefiker og kjefting. Sissel har vært der hele tiden, og fortsatt er hun som en mor for meg, eller kanskje jeg heller burde se på henne som en engel.

Jeg fikk ikke ADHD-diagnosen før i fjerde klasse på barneskolen. Det var en haug med episoder, et par foreldremøter med meg som tema og masse bråk. Ikke klarte jeg å følge med på lærerne. Jeg kunne knapt lese, og stort bedre var det ikke faglig med andre ting. Det hjalp med medisiner og som tiåring fikk jeg oppgaven med å skrive en historie om hvordan det var å ha ADHD. Jeg sleit med den stilen i to uker:

Jeg har adhd. Jeg må ta Ritalin hver dag. Før var det vanskelig å være på skolen, fordi jeg klarte ikke å konsentrere meg eller sitte stille. Jeg var sint og lei meg, og var altid alene. Nå er det lettere å følge med. Nå kan jeg lese. Læreren skryter av meg. Jeg har fått to venner. Ritalin er litt dumt noen ganger. Noen ganger får jeg vondt i hodet. Noen ganger vil jeg ikke spise. Noen ganger tenker jeg på hvordan jeg var før. Da var jeg mer vilter. Jeg var også ensom og trist også. Jeg er fortsatt meg, bare litt roligere.

Det gikk bedre, og karakterene mine var ikke så verst da jeg avsluttet ungdomsskolen. Noen stor teoretiker var jeg ikke, så det var yrkesfag som var mest aktuelt.

I sommerferien før videregående sluttet jeg med medisiner. Legen visste det ikke. Mamma og pappa visste det heller ikke. Det gikk dårlig, jævlig dårlig! Jeg møtte Reidar. Han hadde sikkert ADHD han også, men ikke noen diagnose. Vi drakk øl, røyka, naska litt og et par ganger var det litt andre ting enn tobakk vi røyka. Etter ferien møtte hverken jeg eller Reidar opp til skolestart. Vi møtte ikke på skolen seinere heller. Etter hvert, og det gikk ganske raskt, rusa vi oss daglig. Det er sikkert derfor jeg så å si ikke husker noe fra denne tiden. Alt tok en ny vending da vi stjal en bil som vi vraket. Aftenposten.no omtalte saken (sikkert andre aviser og nettsteder også):

Tragisk Bilulykke i Nittedal: Tenåring Omkommet

To unge gutter, henholdsvis 15 og 16 år gamle, var involvert i en alvorlig trafikkulykke på Trondheimsveien natt til i dag. Etter å ha stjålet en bil i Grorud-området, kjørte de nordover før de krasjet ved Mo-senteret i Nittedal.

Politiet bekrefter at den eldste gutten omkom i ulykken, mens den yngre gutten mirakuløst kom fra hendelsen uten fysiske skader. Hendelsesforløpet er under etterforskning, og politiet har ikke frigitt ytterligere detaljer om årsaken til ulykken på nåværende tidspunkt.

Reidar døde og jeg ville dø. Tiden etter ulykken var helt grusom. Hjemme var det kun kritikk og kjeft å få. Det var ikke måten å håndtere dette på, men jeg skjønner selvsagt at foreldrene mine var sjokkerte. Det gikk imidlertid bare drøyt tre uker før begge to mistet livet i en hyttebrann. De hadde vært helt urokkelige på at jeg også måtte bli med, men jeg nektet. Sissel barnehagelærer var der, som hun hadde vært i alle år. Mens mamma og pappa var på hyttetur tok Sissel meg med på en helg for ungdom med ADHD. Hun hadde tatt en spesialistutdannelse om ADHD og var med som fagperson på helgesamlingen. De andre ungdommene var der med foreldrene sine, men jeg var altså der med Sissel. I løpet av helga fikk alle ungdommene en times prat med en voksen fagperson. I samtalen var Sissel veldig direkte. Hun sa at jeg hadde et valg. Jeg kunne bruke ADHD-diagnosen min til noe positivt eller ende som kriminell i fengsel. «Hvis du vil noe med livet ditt skal jeg være der, men det er ditt valg!» Selv jeg klarte å konsentrere meg i den samtalen, og alvoret sank inn. Jeg var delvis skyld i Reidars død, hadde mistet begge foreldrene mine og veien ut i elendighet lå åpen for meg. Men, jeg ville jo ikke gå til grunne, tross alt.

Etter helgesamlingen ble jeg boende hos Sissel i nesten fire år. Hun var streng. Hun sørget for at jeg tok medisin hver dag. Hun sørget for faste rutiner. Hun ordnet ny plass på videregående. Jeg skulle få holde på med noe jeg likte, biler. Men, viktigst av alt: Sissel ga meg all den tryggheten og kjærligheten jeg hadde fått så alt for lite av. En dag fortalte Sissel til meg: «Visste du at den største helten min har ADHD?» Hun sa at han het Michael Phelps og at han er en fantastisk svømmer. Jeg tror ikke en gang Sissel skjønte hvor viktig det ble for meg at noen med ADHD kunne være et idol. Fra den dagen fulgte jeg alle svømmekonkurranser der Phelps var med. I Rio-OL satt jeg foran TVen og jublet vilt over de fem gullene han tok (tror han har totalt 23 OL-gull). Hver eneste gang jeg sliter dukker Phelps opp i hodet, nesten som om han er min gode beskytter.

Bilmekanikerutdannelsen gikk suverent. Nå fikk jeg plutselig en fordel av ADHDen min. Jeg kunne mekke og skru ustanselig uten å bli trøtt. Holdt jeg ikke på med bil så var det YouTube og Googling om biler. Det bar frukt, selvsagt og jeg ble tatt ut til NM. Jeg vant, gikk videre og kom helt til VM i Sør-Afrika. Der fikk jeg dessverre ikke vist hva jeg var god for. Jeg ble rett og slett for syk med diare, oppkast og høy feber.

Jeg ønsker meg en Bugatti. Det får jeg nok ikke råd til, men drømme kan jeg. Jeg jobber med eksklusive sportsbiler, og det trives jeg godt med. Fortsatt kan jeg jobbe mer enn de andre kollegaene mine uten å bli trøtt. Jeg blir nesten aldri trøtt, men ulempen er at jeg ofte sliter med å få sove. Sannsynligvis er det en bivirkning av ADHD-medisinene. Ellers er medisinen godt regulert nå, og jeg har heldigvis ikke så mange andre bivirkninger.

Sissel har vært en del av fortellingen min. Hun er der, og selv om jeg klarer meg veldig bra nå er det en del ting jeg ikke får helt taket på. Økonomi er det aller største problemet. Jeg får lønn, skal betale regninger, bør spare litt og så videre. Det får jeg bare ikke til, og det gjør at jeg føler meg som en idiot. Sissel er den som sørger for at ting er på stell. Vi har startet med å finne andre løsninger, det vil si Sissel har tatt kontakt med NAV for å sjekke om det finnes hjelpeordninger. Jeg fikser ikke søknader og alt mulig som skal til for å finne ut av ting. En hjelper på jobben som kunne ha bistått med rapportering og alsken skjemaer der også hadde vært en stor lettelse.

Rutiner er helt nødvendig, og selv om det er flaut har jeg en huskeliste både på kjøleskapet og mobilen der jeg kan sjekke dagens gjøremål. Mener ikke en huskeliste som alle andre har, men en liste over det jeg må gjøre hver eneste dag. Dette har jeg ikke fortalt noen før. Jeg er flau for det, men har erfaring med at følger jeg ikke rutinene går det ikke så bra.

Jeg bor aleine. Noen få korte forhold har jeg bak meg, men det er nok krevende å være sammen med meg. Det har aldri vært jeg som slår opp. Livet mitt er ganske bra. Jeg har jobb, egen leilighet og de samme to gode vennene jeg fikk på barneskolen. Jeg har Sissel også, engelen min. Men et sår har jeg i meg: jeg lengter etter en familie med kone og barn. Drømmen har fått seg noen knekker, men kanskje møter jeg en dame som holder ut med meg en gang. Jeg tviler, men …