Unni Starheim (60)

Alle trodde jeg skulle dø. Jeg var to år gammel og hadde fått kreft i begge øynene. Da øynene ble fjernet viste det seg at jeg også hadde spredning. Men jeg overlevde. Etter noen uker på sykehuset bar det hjem, helt blind og uten luktesans. Stråling hadde ødelagt luktesansen min, og ansiktet mitt var stråleskadet rundt øyehulene og nesa.

Det ble mange turer til sykehuset for behandling og kontroll. Selv husker jeg lite av det, men fortsatt kan jeg huske hvordan det er å se. For meg er det å være blind bare sånn det er. Upraktisk, og det at jeg mangler luktesans er noe dritt. Det er for eksempel veldig vanskelig for meg å avgjøre om mat har blitt dårlig. Jeg prøver å være forsiktig, men et par ganger har jeg spist for gammel mat og blitt veldig syk. Den ene gangen måtte jeg på sykehus, og det ble fem dager med intensiv behandling. Ukrutt forgår ikke så lett, så jeg «stod han av».

Jeg vokste opp i Valdres. Vi bodde på en gård og hadde hest, sauer og kyr. Mamma og pappa var litt overbeskyttende, men etter hvert fikk jeg lov til å slå meg og prøve meg på det meste. Jeg elsket dyra, og spesielt den lille shetlandsponnien som het Bulder. Da jeg var fem år sa pappa at Bulder var min hest. Jeg var så glad, og jeg var så mye hos hesten min at de voksne prøvde å få meg til å gjøre andre ting. Jeg red aleine på Bulder rundt i bygda, og jeg er overbevist om at han skjønte at jeg er blind. Bulder er borte nå, men han ble 32 år gammel. Bulder er det aller fineste barndomsminnet mitt, men nå skal jeg fortelle litt om det dårligste barndomsminnet. Det er et sår i meg, et sår jeg er glad for at andre blinde barn slipper å få!

Jeg husker det som om det var i går. Dagen jeg måtte reise fra alt det trygge. Fra mamma og pappa, fra lillesøster og Bulder. Jeg måtte reise til Dalen blindeskole, et sted jeg aldri hadde vært før, et sted jeg ikke ville være. Jeg var bare seks år, men tenkte at mamma og pappa sikkert ville bli kvitt meg fordi jeg var blind og ikke kunne hjelpe til på gården. Sånn var det absolutt ikke, og seinere har de fortalt meg at den dagen jeg dro var den verste dagen i livet deres. Det var ikke bare jeg som gråt den første kvelden. Jeg gruet meg i flere måneder. Jeg hylte og protesterte. Jeg ville ikke dra bort. Jeg ville mye heller dø!

Jeg holdt mamma sin hånd hele veien til togstasjonen. Jeg ville ikke slippe selv om jeg vanligvis absolutt ikke ville bli leid. Jeg ville ikke gå på toget. Mamma skulle være med til Trondheim. På grunn av dyra måtte hun reise hjem så snart jeg hadde blitt levert på Dalen. Det var så forferdelig urettferdig og jeg hørte alt det de voksne hadde sagt om igjen og om igjen inni hodet mitt: du må lære å klare deg selv, du må lære å lese og skrive punktskrift, du må lære å bruke hvit stokk, du må lære å leve som blind.

De første nettene på skolen var rett og slett fæle. Jeg lå i en fremmed seng, i et fremmed rom, med fremmede lyder. Jeg savnet mamma sin stemme, pappa sin skjeggete nattaklem og småkrangling og leik med lillesøster. Jeg savnet å være hjemme. Jeg gråt meg i søvn. Hjemlengselen var kolossal!

Gradvis fant jeg meg til rette. Jeg fikk mange venner, og etter hvert var det jo fint med andre barn som heller ikke kunne se. Bestevenninnene mine ble Randi og Heidi. Randi hadde hatt kreft, nesten som meg, men hun hadde en nese som fungerte. Den nesa fungerte forresten svært så bra. Randi lukta alt: hva vi skulle få til middag, guttas promping, når det var vaska på rommet, og alt hun lukta måtte hun fortelle om. Fint for meg, egentlig, men jeg var litt misunnelig også. Heidi var født blind fordi hun har Leber, en genetisk betinget øyesykdom. Andres og Peder var også mye sammen med oss tre jentene og vi laget en teatergruppe vi holdt på med i flere år. Vi tok forbokstavene i navnene våre og teatergruppa ble kalt HURPA.

Jeg lærte masse på Dalen. Det viktigste av alt jeg lærte var punktskrift. Jeg leser raskt og kan kortskrift. Mobility var ikke så viktig for meg som for mange av de andre. Jeg hadde alltid vært flink til å finne fram. Mamma kjøpte en hvit stokk i barnestørrelse fra England da jeg var tre år gammel. For meg har stokken aldri vært noe problem, den har vært en god venn. Stokken var ikke noe problem da jeg starta i en vanlig klasse hjemme i Valdres heller. Tvert om, de andre lånte den ofte og prøvde å være blinde.

Jeg var en av de første blinde i Norge som ble integrert i vanlig skole. Det ordet hater jeg forresten. Vi fikk veldig mye nyttig kunnskap på Dalen, men jeg lengta hjem alle de fem åra jeg gikk der. I sjette klasse ble jeg altså integrert. Bygda jeg kommer fra er liten, og alle kjenner alle. Det var derfor ikke noe problem å bli en del av klassen. De andre jentene tok meg med på alt. Jeg hadde også litt å tilby: rideturer med Bulder. Han var jo en veldig liten hest, men vi jentene var ganske små vi også. Alt den første høsten jeg bodde hjemme fikk jeg en større ponni. Han het Brak. Bulder og Brak ble gode venner og var som to erteris når de beita rundt på det store hestegjordet. Pappa mente vi burde selge Bulder til noen med mindre barn. Det var uaktuelt, det, mer uaktuelt enn alle andre forslag pappa har kommet med i løpet av hele livet sitt. Selv om jeg etter hvert ble for stor for den lille hesten min skulle han alltid være min godgutt! Nå ligger han begravet på gården og pappa har laget benker og utebord der han ligger. Det er koselig å sitte der og tenke på alle rideturene og kosestundene. Jeg bor nemlig fortsatt på gården. Mamma og pappa bor nå i kårboligen. De er over åtti år gamle, men begge er spreke og hjelper til med gårdsdriften. Finnvald og jeg bor i hovedhuset, men de tre barna våre har flyttet til Oslo.

På grunn av stråleskadene var jeg ganske stygg i ansiktet. Alle sa at det er ikke noe å bry seg om, men selvsagt brydde jeg meg om det. En gang hørte jeg en gutt som sa: «støgg som juling hu der». Mot slutten av ungdomsskolen og i starten av gymnasiet gjennomgikk jeg flere plastiske operasjoner. Tror det ble ni i alt. Det gjorde mye med utseendet mitt, og selv mamma og pappa måtte innrømme at jeg så bedre ut. De sa at jeg alltid hadde vært fin, men jeg skjønte at de var glade på mine vegne. Protesene har også blitt mye mer naturlige nå, og egentlig tror jeg at jeg ser sånn passe normal ut. Jeg føler meg i alle fall mye bedre nå som jeg ikke må ha store solbriller for å skjule skadene. Ute bruker jeg ofte solbriller, for huden rundt øynene og nesa er litt ekstra sensitiv.

Jeg gikk på Fagernes gymnas, eller kanskje det egentlig het Fagernes vidaregåande skule? På folkemunne var det Fagernes gymnas i alle fall, men navnet ble endret. Nå heter skolen Valdres vidaregåande skule. Det var tre fine år, og utrolig nok gikk turen videre til en ny blindeskole! Jeg drømte om å bli fysioterapeut. På Huseby hadde de noe som het forkurs. Jeg fikk være med, og i løpet av forkurset skjønte jeg at det var fysioterapeut jeg skulle bli. Den gangen hadde de et spesialopplegg for oss blinde, og utdanningen gikk fint. Det var vanskelig, selvsagt, men jeg synes det var så spennende.

Etter Fysioterapiskolen og praksis på Ullevål sykehus jobbet jeg noen år på et privat institutt. Fra dag en fulgte jeg med på om det var noen ledige stillinger i Valdres, og etter nesten seks år fikk jeg en jobb i kommunen. Den stillingen har jeg fremdeles. Mye har endret seg i løpet av de åra jeg har jobbet som fysioterapeut. Nå er det først og fremst hjelp til egentrening som gjelder. Det er mindre massasje, og mye mer data. Jeg er så lei av data at jeg kan spy. Journalsystemet vårt er ikke i nærheten av å være universelt utformet. Jeg er absolutt ikke en racer med data, altså, men tross alt er jeg ikke helt nybegynner heller. Jeg bruker en skjermleser som heter Jaws, og den fungerer dårlig med de administrative systemene i kommunen. Det fungerer så dårlig at jeg har fått en funksjonsassistent. Funksjonsassistenten burde ha vært helt unødvendig i forhold til å skrive tekst, men jeg har veldig nytte av henne når jeg må farte rundt. Jeg jobber delvis hjemme hos folk og en dag i uka på Sør-Aurdalsheimen.

Det var en iskald januardag på vei hjem fra jobben jeg møtte Finnvald. Det hadde snødd og jeg sleit med å finne veien. Hvit stokk og 30-40 cm nysnø er en dårlig kombo. Jeg burde selvsagt ha ringt pappa eller tatt en taxi. Men, så var det stoltheten da! Kort oppsummert: jeg rota meg bort. Du føler deg ganske hjelpeløs når du ikke aner om du skal til venstre, høyre, framover eller bakover! Ikke hadde jeg mobil heller, for det var ikke små lommemodeller den gangen. Etter noe jeg følte som timevis hørte jeg endelig en bil. Nå var det hjelpeløsheten og ikke stoltheten som var dominerende. Bilen stoppa og inni satt Finnvald. Han kom fra andre siden av Valdresflya (Gjendesheim), og han var ikke så godt kjent. Vi hadde imidlertid ingen problemer med å finne gården vår når jeg skjønte hvor vi var. Finnvald ble bedt inn, og siden været var så dårlig ble det til at han fikk en seng for natta. Vi ble sittende å prate til langt på natt. Finnvald drømte om å drive gård, men han var tredjemann i arverekkefølgen. «Du kan bli bonde her hvis du vil», sa jeg. Vi lo, men sånn ble det.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Fortsatt rir jeg nesten hver dag. Hest har vært den store interessen min. Vi har hatt flere elghunder, men jeg har aldri hatt førerhund. I en alder av seksti skal det skje. Jeg starter på samtreningskurs om tre dager. Jeg skal få en stor labradorgutt. Han veier 42 kilo, er rolig og snill og heter Troll. Jeg gleder meg veldig, og det jeg gleder meg aller mest til er å kunne gå på tur aleine i skogen. Tenk at jeg skal få en førerhund. Jeg har vært dum som ikke har søkt om hund for mange, mange år siden. Det blir vel lett sånn med en seende mann, kanskje. Nå skal det i alle fall skje, og jeg har sommerfugler i magen.